hele Helle

Det er utrolig hvordan en sen og mørk høstkveld kan berolige meg. Å se lyktestolpene lyse trygt mot våt asfalt, kjenne den kjølige luften mot ansiktet. Å vite at minuttene går, men ikke betyr noe. Ikke akkurat nå. Nå venter jeg bare. Tar en pause fra verden, fra livet. Og kjenner at jeg lever, har det godt. Å vente på bussen etter en kveld med familie, fiskepudding og grunnleggende algebra trenger ikke å være så ille.

Det er utrolig hvordan å sitte på bussen en sen og mørk høstkveld, kan berolige meg. Å høre radioen stå svakt på, fremme hos sjåføren. Han som ikke skal forstyrres. Lydene fra motoren som durer jevnt og trutt. Å se på de få menneskene som er ute denne kvelden, med regnjakker og mørke sko. Hundeluftere, joggere, studenter på vei hjem.

Det er utrolig hvordan å ikke tenke, kan berolige meg. Bare kjenne. Føle. Være. Se. Høre. Lytte til mennesker som snakker lavmælt sammen på bussen, en utenlandsk dame med spansk musikk i mp3-en, stemmen som sier at neste holdeplass er Rønningsbakken. Å se inn i mørket, og hele tiden oppdage detaljene som kommer frem etterhvert.

Det er utrolig hvor fin en mørk og sen høstkveld kan være.

Det var perfekt. Vi hadde lagt oss i mørket, tett sammen under den gode dyna. Vi lå og så ut gjennom vinduet på stjernene som skinte ned på oss. Lydene fra utsiden nådde nesten ikke inn til oss, vi var i vår egen boble av lykke og kjærlighet. Jeg hadde hodet på armen din. Jeg følte meg trygg. Ivaretatt. Elsket.

Du fortalte meg om stjernefabrikken du hadde sett på tv en gang. Vi snakket om liv på andre planeter. Om stjernen vi fulgte med på. Den holdt på å dø, sa du. Fordi den nesten ikke lyste mer. Den blinket og blunket til oss. Jeg spurte deg hva du trodde skjedde etter døden. Og fortalte deg om mine håp for livet etter døden. Hva jeg må tro på for ikke å være redd for å dø. Du smilte. Jeg så det ikke, men hørte smilet ditt i mørket.

Vi sovnet slik. Sammen. Mens stjernen over oss sakte døde. Og dagen etter pugget vi rekkefølgen på planetene i Melkeveien sammen.