hele Helle


svartelistet
22. februar 2012, 10:20
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Sara Paretsky
Utgitt: 2005
Sidetall: 500

Lest: januar 2012 – februar 2012
Terningkast: 3

Privatdetektiv V.I Warshawski får i oppdrag å undersøke om uvedkommende har slått seg til i et ubebodd hus som har tilhørt familien til en klient. V.I overrasker en inntrenger, men snubler og faller ut i en dam. Da hun griper etter noe å ta tak i, holder hun plutselig rundt en livløs hånd. Liket identifiseres som Marcus Withby, en afroamerikansk journalist. Politiet konkluderer med at det dreier seg om et selvmord, men familien hans ber V.I etterforske dødsfallet. Sporene fører henne tilbake til McCarthy-tidens svartelister, samtidig som hun får føle dagens politimakt, oppstått i kjølvannet av 11. september. “Svartelistet” handler om hemmeligheter og svik – om sex, penger, makt og skandaler. Før alt er over, vil minst to personer til være døde, og V.I står på bakmennenes hitliste.

Jeg hadde ganske høye forventninger til denne krimen. Etter 20-30 sider med lett spenning, begynte den å dabbe av. Og der holdt den seg til helt mot slutten, dessverre… De siste 20 sidene var spennende og drivende, men det hjalp veldig lite når de 450 sidene i midten var kjedelige.

Jeg fant aldri noe sympati for eller personlig likhet med V.I, og det gjør lesingen ganske tung for meg. Jeg trenger å finne ett eller annet å kjenne meg igjen i, å holde meg fast til, i løpet av en bok. Finner jeg ikke noen følelser for hovedpersonen, blir jeg rimelig likegyldig og uinteressert.

I tillegg er boken lang og til tider litt tung å lese. Det blir mange navn som fort blandes sammen, og det var ikke før helt på slutten jeg greide å sette sammen alles forhold til hverandre. Det ødelegger en del fordi man rett og slett misforstår handlingen og ikke får med seg hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt. Når jeg tenker etter, er jeg enda ikke helt sikker på dette ;-)



Harry Potter og mysteriekammeret
1. februar 2012, 11:51
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: J. K. Rowling
Utgitt: 2000
Sidetall: 300

Lest: januar 2012
Terningkast: 6

Harry Potter er en trollmann. Han skal begynne på sitt andre år ved skolen for hekser og trollmenn, og han gleder seg til å reise fra onkel Wiktor, tante Petunia og den ondskapsfulle fetteren Dudleif. Skoleåret blir imidlertid ikke uten prøvelser, og Harry må bryne seg på den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal, spøkelset Stønne-Stina og den som driver og forsteiner Galtvort-elever. Dette er den andre boka om Harry Potter.

Jeg sitter igjen med en skikkelig godfølelse etter å ha lest denne boken! Begynner å bli ordentlig glad i karakterene, og jeg kjenner at jeg lever meg veldig inn i historien. Jeg blir kvalm av Malfang, oppgitt av Gulmedal, betatt av Harry, glad i Ronny og stolt av Hermine.

Denne er mer spennende og “voksen” enn den første boken, og det liker jeg. Den første kunne til tider bli litt for barnslig. Forfatteren skriver på en måte som gjør det morsomt både for barn og voksne, akkurat som Disney gjør i sine filmer. Det gjør at den passer for voksne så vel som barn, fordi man får en helt annen forståelse som voksen. Humoren er herlig.

Håper resten av bøkene om Harry Potter er like gode som denne, for da er jeg virkelig frelst :-)



sirkelens ende
20. januar 2012, 17:47
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Tom Egeland
Utgitt: 2001
Sidetall: ca. 400

Lest: desember 2011 – januar 2012
Terningkast: 3

En utgravning på Værne kloster i Østfold sender sjokkbølger inn i den vitenskapelige verden. I et relikvieskrin ligger et to tusen år gammelt manuskript som kaster nytt lys over kristendommens opprinnelse. Arkeologen Bjørn Beltøs jakt på skrinets hemmeligheter utvikler seg til en annerledes spenningsroman der myter, historie og teologi veves sammen. Dette er den første boka om Bjørn Beltø.

Dette er i følge forfatteren selv en kriminalroman uten et mord. Jeg synes det er en treig bok uten særlig mening og handling, annet enn at hovedpersonen driver å flykter fram og tilbake for å unngå “the bad guys”.

De første 300 sidene er tungleste, handlingsløse og treige. Det er ikke før de siste hundre sidene at man begynner å nærme seg en handling og en avklaring på de ti millioner spørsmålene man får i løpet av de 300 første… Når det er sagt, er de siste sidene rimelig interessante og de tar opp en fiffig teori som jeg faktisk er litt tilhenger av. Det trekker også opp at forfatteren bruker mange morsomme vendinger og ironiske kommentarer gjennom hele boken.

Boken er visstnok veldig lik Da Vinci-koden (har ikke lest den enda). Forfatteren mener selv at den største forskjellen mellom disse to bøkene er tempoet. Der Sirkelens ende er treg og rolig, er Da Vinci-koden spennende og actionfylt. Jeg vil derfor lese Da Vinci-koden for å se om jeg liker den bedre. Selve teorien og de historiske aspektene liker jeg, selv i denne boken.



livet de luxe
29. desember 2011, 12:32
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Jens Lapidus
Utgitt: 2011
Sidetall: 526

Lest: desember 2011
Terningkast
: 6

Arven er ført videre. Fra far til datter. Fra søster til bror. Holdningen, æren, makten. Skitne penger, samme hvor de kommer fra, vil være hvite etter at de er blitt vasket av rett person: JW har ikke kastet bort tiden i fengsel. Han planlegger et stort comeback. Jorge er lei av sin nye A4-tilværelse hvor han selger café latte og cappucino. Livet de luxe lokker i bakgrunnen mens han planlegger sitt siste brekk. Denne gangen dreier det seg om store penger. Men politiet er på sporet. En politimann har infiltrert Stockholms indre kriminelle sirker, han er i nærheten av Jorge. I nærheten av JW. Samtidig er noen ute etter selve Gudfaren, Radovan Kranjic. Noen begynner å spørre seg hvordan livet vil være uten Radovan. Hvem vil bli Stockholms nye konge ­- eller dronning? Metodene varierer; beskyttelsespenger, ran, kokain, hallikvirksomhet. Jakten på penger, makt og et luksusliv i solen fortsetter. Målet er lettjente penger – og Livet de luxe. Dette er den siste boken i Stockholm Noir-serien.

Denne boken har jeg ventet på i over ett helt år. Jeg leste ut Aldri fucke opp (bok nummer 2) i fjor sommer – og den sluttet spennende, for å si det på den måten… Jeg ble overlykkelig da jeg så Livet de Luxe i hyllene på bokhandelen, og kjøpte den så å si med én gang.

Dette er en tøff og macho serie full av svarte penger, bedrag, kriminelle gangstere, hemmelige undercover-operasjoner, overklassesnobber, makt, vold, ran, dop, våpen, familie og ære. Jeg elsker det. Særlig denne boken, der det er en annen vri enn de forrige – en av hovedrollene er nemlig den tøffe datteren til Radovan, Stockholms største gangster, som plutselig blir kastet inn i livet som kriminell mafiaboss. Samtidig er både  JW og Jorge med videre fra de forrige bøkene.

Mange tråder samles og knyttes, og jeg føler at jeg får mange svar i løpet av boken. Særlig mot slutten får man oppklart mange ting som lenge har vært uklare, og jeg elsker at ting ikke var som man trodde de var i utgangspunktet. Ikke før den siste siden får man svaret på hvem som faktisk var ute etter Radovan!

Forfatteren jobber som advokat i et av Stockholms ledende byråer, noe som merkes på skrivestilen hans. Man kan se at han har masse innsideinformasjon, har lært seg mye om språk og oppførsel blant de kriminelle i Sverige, og at han hele tiden analyserer og konkluderer. Jeg liker godt at man hele tiden kan se for seg de ulike karakterene, og at de har sine tydelige talemåter som gjenspeiler bakgrunnen deres.

Alt i alt er dette den perfekte trilogien for meg. Jeg elsker slike bøker, og jeg har alltid interessert meg for livet som kriminell. Jeg lever meg virkelig inn i problemene deres, teoriene deres og meningene deres. Jeg har gitt alle de tre bøkene terningkast 6 på bokelskere.no, og det taler vel for seg.



de døde
8. desember 2011, 15:14
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Vidar Sundstøl
Utgitt: 2009
Sidetall: 176

Lest: desember 2011
Terningkast
: 2

Den norskættede politimannen Lance Hansen sliter med samvittighetskvaler etter at en ung norsk turist er drept ved bredden av Lake Superior i USA. Lance er overbevist om at en mann er uskyldig dømt, og at broren hans, Andy, er den riktige morderen. Dette er den andre boken i Minnesota-trilogien.

Husker jeg leste den første boka i trilogien for et par år siden, og ble ikke sånn superimponert… Etter en liten titt på siden minbokelskere.no, fant jeg ut at joda, Drømmenes land fikk terningkast 2 av meg. Men jeg trodde jeg ville vite hvordan det gikk med historien, og begynte på bok nummer to. Det ville jeg ikke, og jeg angrer nesten på at jeg leste boka…

Hele handlingen foregår i en skog i Minnesota, der Lance og broren Andy er på hjortejakt. Det skjer… ingenting. Nesten. Stort sett er det lange, tåpelige skildringer av innsjøen og isen på trærne og idiotiske tankerekker fra barndommen.

Spar dere for 176 sider med gørr – ikke les den.



shantaram
3. desember 2011, 16:26
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Gregory David Roberts
Utgitt: 2009
Sidetall: 909

Lest: oktober/november 2011
Terningkast
: 5

Røverfortelling, skjebnedrama, gangsterhistorie og kjærlighetsroman – Shantaram har det alt sammen, og er en eksistensiell tour de force av den helt sjeldne sorten. Hovedpersonen og fortelleren Lin, er på rømmen fra en langtidsdom, og søker tilflukt i Bombays slumstrøk, der han oppretter en improvisert praksis som doktor for 25.000 slumbeboere. En takknemlighetsgjeld til byens ubestridte mafiaboss kaster ham siden ut i et nytt liv som Bombay-mafiaens våpenpusher, smugler og falskner, geriljakriger i Afghanistan… Romanen tar utgangspunkt i forfatterens egen historie, og er blant mye annet en lang kjærlighetserklæring til Bombay og India. Men først og fremst handler Shantaram om et liv og en reise helt i randsonen av hva et menneske kan tåle, om frihetens pris, om betingelsene for en ny begynnelse, om kampen mellom det gode og det onde, om kjærlighet – om de store valg i livet. Boken er ute på 20 språk, og filmrettighetene er solgt til Warner Brothers (Johnny Depp i hovedrollen som Lin).

Jeg har hatt planer om å låne denne lenge, tror den har stått på leselisten min i to år. Og endelig ble det! Jeg tok den med på impuls sist jeg var på biblioteket, og jeg angret ikke ett sekund. Selv om den er lang og til tider tung, er handlingen og miljøet helt fantastisk! Virkelig verdt å lese. Jeg fikk lyst til å reise til Bombay hver eneste kveld jeg leste. Forfatteren er veldig god på miljøskildring som gjør at man virkelig drømmer seg bort i en annen verden og et annet liv.

En stor del av historien er hvordan hovedpersonen Lin kommer inn i gangstermiljøet i Bombay, og det er mye vold som skildres. Jeg føler at jeg er ganske “immun” mot voldsomme beskrivelser av drap, tortur og krigshandlinger, men jeg skjønner at mange har reagert på denne aggressive siden av boken. Jeg liker godt den tøffe og harde stilen, så det passer meg utmerket.

Shantaram handler om en mann på flukt, livet som utlending i India, mafia og gjengoppgjør, krig og våpen, kjærlighet, dop, fortid, drømmen om frihet og framtid… Det er en nydelig fortelling om en mann som har gått seg vill – og som finner veien tilbake igjen gjennom ekte vennskap og kjærligheten til en by.

Jeg ble helt fra meg av glede da jeg fant ut at det skulle lages film av Shantaram, men etter en del googling fant jeg ut at prosjektet dessverre er kansellert.



Kraften
17. oktober 2011, 18:40
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Rhonda Byrne
Utgitt: 2011
Sidetall: 270

Lest: august/september 2011
Terningkast
: 5

Rhonda Byrne fortsetter hun sin fantastiske indre opplevelsesreise som hun begynte på i den internasjonale bestselgeren Hemmeligheten. I Kraften videreutvikler hun ideen om loven om tiltrekning og hevder at det finnes én altomfattende og allestedsnærværende kraft, nemlig kjærligheten. Alle er i besittelse av denne kraften, og Rhonda Byrne gir deg alle redskapene til å bruke den på riktig måte for å nå målene dine. Rhonda Byrne oppmuntrer deg til å ta kontroll over følelsene og bruke din iboende kraft til å gripe øyeblikket, følge lidenskapen og derigjennom oppfylle alle drømmene dine for å leve et fantastisk liv. Veien til et 100 % lykkelig liv er mye kortere enn du tror!

Jeg leste Hemmeligheten for et par år siden, og elsket den. Jeg synes tankegangen er spennende og viktig for å holde tankene positive gjennom livet. Dette er noe jeg flere ganger har fått bruk for! Jeg kan ikke påstå at jeg tror fast og fullt på alt som er skrevet i bøkene av Rhonda Byrne, men hovedtanken tiltaler meg. Jeg liker tanken om å tiltrekke seg de gode tingene som finnes der ute, og skyve unne de negative ved å gi dem null oppmerksomhet og energi.

I denne boken utvikler forfatteren tankene i Hemmeligheten og går enda dypere inn i temaet. Den tar for seg forskjellige deler av livet, for eksempel helse, økonomi og forhold. Det gis konkrete eksempler for hvordan man går fram for å finne fram de positive følelsene og glemme de negative.

Jeg kommer nok til å lese begge bøkene flere ganger! Hemmeligheten og Kraften har på en måte blitt min Bibel. Min Guide til Livet. Der finner jeg styrke til å holde følelsene positive, og på den måten få alle positive ting inn i livet mitt.



Harry Potter og de vises stein
12. oktober 2011, 13:06
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: J.K. Rowling
Utgitt: 1999
Sidetall: 280

Lest: august/september 2011
Terningkast
: 4

Harry Potter tror han er en helt vanlig 11 år gammel gutt til han blir reddet av ei ugle, tatt med til skolen for hekser og trollmenn og vinner en duell som kunne fått en dødelig utgang. Harry Potter er nemlig en trollmann! Dette er den første boken om Harry Potter.

Jeg husker vi leste Harry Potter i matpausene på barneskolen. Jeg ble aldri helt hekta, som mange av de andre i klassen ble. Jeg kjenner flere som har lest alle bøkene på både norsk og engelsk, opptil flere ganger. Jeg så ikke filmene heller, før en eller annen gang de gikk på TV-en i jula. Heller ikke da kjente jeg den store Harry Potter-kjærligheten. Men da jeg og Viktoria hadde Harry Potter-helg for en stund siden, og så de første fem filmene, ble jeg hekta. Det gikk ikke lang tid før jeg så nummer 6 og 7 (del 1), og nå venter jeg i spenning på å få til kinodate med Viktoria og se avslutningen. Jeg digger det!

Så da var det bare å kaste seg over bøkene. Jeg leser dem på norsk foreløpig, så får jeg se om jeg gidder å ta dem på engelsk også etterhvert.

Bok nummer 1 synes jeg er morsom. Måten forfatteren skriver på er sånn passe barnslig med innslag av slang og festlige replikker. Noen ganger kan det nok bli litt for barnebok for meg, men jeg hører rykter om at jo lenger ut i serien jeg kommer, desto mer voksenbok blir det. Gleder meg til å ta fatt på resten av bøkene!



Sagaen om Isfolket
22. september 2011, 13:24
Arkivert i: mine bokanmeldelser

Forfatter: Margit Sandemo
Utgitt: 1982-1989
Sidetall: ca 250 sider per bok

Lest: mars 2010 – september 2011
Terningkast:
4,7 (gjennomsnitt av hele sagaen)

Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den Onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til Isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle besitte trolldomskrefter. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig makt enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten inntil det stedet ble funnet, der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram mørkets fyrste.
Så sier legenden. Om den er sann, vet ingen. Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt istedet, og ble derfor kalt Tengel den Gode. Det er om hans familie denne sagaen handler. Eller kanskje handler den mest av alt om kvinnene i hans slekt.

Sagaen om Isfolket er en serie på 47 bøker. Ikke alle bøkene er veldig gode, men med jevne mellomrom finner man en og annen perle. De tre første bøkene er mine absolutte favoritter. Selv om noen av bøkene kan være litt trege og teite, får likevel hele serien et gjennomsnittlig terningkast på 4,7. Med andre ord – den er verdt å lese.

Jeg har alltid vært opptatt av trolldom, magi, den andre verden og spøkelser. Jeg er livredd for alt som er skummelt, jeg hater å se skrekkfilmer og jeg får mareritt av å gå alene i mørket. Likevel elsker jeg det. Man kan kanskje kalle dette med mystikk min guilty pleasure.

I bøkene om Isfolket møter man mange forskjellige tema, mennesker, skjebner og meninger. Margit Sandemo skriver på en måte som får meg til å tenke på gamle historiefortellere som reiste rundt fra hus til hus med eventyrene sine. Det er ikke sjelden hun pakker inn sine egen meninger og synspunkter i bøkene, enten gjennom replikker, tankereferater eller handlinger. Det kan bli litt mye i lengden, men jeg lærte meg å overse de verste “moralprekenene”.

Da jeg kom til den siste boken, ble jeg litt i tvil. Jeg hadde hørt delte meninger om den, de fleste var negative. Jeg lurte en stund på å la den være. Men nysgjerrigheten overvant, og jeg leste den likevel. Noe jeg ikke skulle ha gjort… Den er et skikkelig antiklimaks, og jeg fikk ingen verdens ting ut av den. For meg var slutten helt okei som den var i bok nummer 46. Sisteboken er bare full av småprat og uinteressant pjatt fra Sandemo, noe jeg fint greier meg uten.

Alt i alt en fin serie som jeg er glad for at jeg endelig har lest igjennom fra begynnelse til slutt – selv om slutten, for meg, var helt idiotisk.




Follow

Get every new post delivered to your Inbox.