hele Helle

Hele livet har jeg hatt lyst til å være flink. Flinkere. Flinkest. Jeg har hatt en sterk trang til å være perfekt. I alle sammenhenger. Samtidig. Jeg skulle være en god venn, verdens beste datter, en søster å se opp til, skoleflink som få, morsom og utadvent, kreativ, oppmerksom og oppfinnsom, en man kunne snakke med, pen å se på, flink til å lage mat, god til å spare penger, interessant og annerledes, slank og flink til å trene, den som redder verden en dag…

Alle liker vel å høre at de er flinke og vellykkede mennesker. Alle liker å nå målene sine, enten det er å få et godt resultat på eksamen, gjøre et godt inntrykk på jobbintervjuet eller å lage en killer middag hver dag. Men å nå sine mål kan være vanskelig. Hvertfall når man har tusenvis av mål som for de aller aller fleste er uoppnåelige.

Jeg er ingen super woman. Selv om jeg skulle ønske det.

Jeg vet ikke hvor denne trangen til å være perfekt kommer fra. Psykologer vil kanskje skylde på barndommen, men jeg tror at jeg bare er sånn. Født med et ønske og et behov for å være den beste. Den som andre vil være. Den med flaks i livet, den som takler motgang med et smil og ved å jobbe enda hardere. Den perfekte.

Jeg har aldri vært perfekt. Det vil jeg heller aldri være, uansett hvor mye flaks jeg har eller hvor mye jeg jobber. Ingen er perfekte.

Jeg elsker å lese andres blogger. Mange av de bloggene jeg leser, er skrevet av vellykkede jenter som lever et liv jeg bare kan drømme om. På én måte elsker jeg å lese om deres hverdag som forfattere, gründere, motebloggere, flittige studenter og flinke fotografer. På en annen måte, gjør det problemene mine større. Jeg sammenligner meg selv med dem hele tiden, og i lengden synker selvtilliten min lengre og lengre ned. Jeg er glad på deres vegne hver gang noe positivt skjer, men i samme øyeblikk ser jeg på mitt eget liv og synker sammen i oppgitthet og håpløshet.

Jeg tror hele tiden at jeg ikke har noe og ikke er verdt noe fordi jeg ikke er perfekt. Det er feil! Jeg har masse. Og jeg er masse. Jeg er verdt akkurat like mye som alle andre, og jeg kan mye. Men det kommer alltid til å være noen som er penere og flinkere enn jeg er. Det er vanskelig å innse dette, men jeg tror det er viktig. Å kunne se sine egne sterke sider, å kjenne sitt eget potensiale, å le av egne feil og å unne andre alt godt.

I mange mange år har jeg slitt med lav selvtillit. Jeg har latt mennesker utnytte meg og se ned på meg fordi jeg trengte å vite at noen så meg. Det vil jeg ikke mer. Jeg vil leve livet mitt uten å lure på hva andre mener om meg, uten å fokusere på å hele tiden oppføre meg eksemplarisk.

Jeg vil være meg. Og jeg er flink! Bare ikke perfekt.

♥

Da jeg var lita jente, var en av favorittfilmene mine Chatran og Poosky. Den handlet om en katt og en hund som ble bestevenner og dro på eventyr sammen. Filmen var veldig trist, og var den første filmen jeg gråt av. Derfor var det naturlig for meg å oppkalle mine to første kattepuser etter barnefilmen.

Chatran og Poosky flyttet inn i begynnelsen av desember 2009. Jeg elsket livet med kattunger i huset, de er jo alltid så nusselige, lekne og morsomme. Vi hadde mange lekestunder med avispapir og tråd. Etterhvert ble det større, disse guttene, men fortsatt like nusselige, lekne og morsomme.

Poosky var alltid veldig kosete, og han elsket å ligge sammen oss i sofaen og male. Han kunne ligge der i timevis. Kattebrødrene holdt sammen, også etter at de begynte å være mer ute. De gikk sammen, og vi så dem ofte leke seg i hagen eller sove sammen i garasjen om vinteren.

Poosky ble bare ett og ett halvt år gammel. Etter et par dager med akutt sykdom og store smerter, bestemte vi oss for at det var nok. Pusegutten hadde det veldig vondt, og da beskjeden kom om at nyrene hans ikke fungerte i det hele tatt lenger, ble valget tatt. Poosky hadde lidd nok.

Nå hviler Poosky i hagen. Han har fått et fint gravsted med blå blomster som vi ser fra kjøkkenvinduet. Flokken vår har mistet et medlem, og det er veldig trist. Jeg har alltid vært veldig glad i dyrene mine, og det er vondt når de ikke har det godt. Jeg savner den lille gutten, men vet at han har det bedre nå.

♥

Vennen og jeg har satt en dato. Eller, ikke en dato. Men om et par måneder, rundt påsketider, skal vi flytte sammen! Igjen ;-)

Jeg gleder meg kjempemye og ligger om kveldene og planlegger og organiserer. Inne i hodet mitt, selvsagt… Har mange planer klare allerede, og jeg kan nesten ikke vente. Jeg har jo vært veldig mye hos Vennen de siste ukene, mye fordi jeg har vært en del sykmeldt. Og da er det mindre kjedelig og ensomt å være her sammen med Prins, Seven, Chatran og Poosky på dagene. Savner dem masse når jeg er hjemme. De er jo barna mine…

Men fordi vi har bodd sammen tidligere, og det ikke gikk så bra, har jeg jo noen andre tanker enn “Hvor skal jeg sette hyllen min?” og “Skal vi bruke min eller hans dyne?”. Jeg er ikke redd. Jeg gruer meg ikke. Men jeg er spent. Veldig spent. Spent på om vi har forandret oss nok til å fungere sammen i hverdagen. De ukene jeg har vært her, har gått veldig bra. Men da har jeg jo vært sykmeldt. Det blir noe annet når man skal virkelig tilbake til en hverdag sammen. Stå opp sammen, dra på jobb, lufte hunder, lage middag, vaske klær, støvsuge, skifte sengetøy, sove sammen hver natt, dele planer og penger og uvaner.

Jeg vet med meg selv at jeg har vokst mye på de månedene jeg har bodd hjemme hos mamma. Jeg har lært mer om meg selv. Vennen har blitt mer ansvarsfull og åpen. Han har måtte klare seg selv, slik som jeg også har snust litt på dette med selvstendighet. Å ha en egen økonomi som jeg kan styre helt alene, på både godt og vondt. Å kjenne meg selv godt nok til å vite hva jeg vil og trenger. Selv om jeg enda har en lang vei å gå. Jeg har hvertfall tatt de første skrittene!

Jeg skal ikke påstå at alt er en dans på roser, at vi er det perfekte par (for det finnes ikke) og at vi kommer til å leve lykkelig i alle våre dager. Men jeg tror vi kommer til å greie oss. Jeg tror vi kommer til å være der for hverandre, men også ta hensyn til våre egne behov. Som mennesker. Jeg tror at vi kommer til å være mer rettferdig og snille mot hverandre. Og jeg vet at vi elsker hverandre.

Vi må finne en ny rytme, nye rutiner og nye mål å jobbe mot. Sammen. Og jeg gleder meg til å ta fatt på reisen sammen det mennesket jeg vil dele livet mitt med :-)

I dag har jeg hatt en skikkelig kjedelig og dårlig dag. Jeg kjenner at motivasjonen min er helt på bånn, og jeg orker ikke å engasjere meg i noen ting… Ekkel følelse. Føler jeg bare kan gi opp alt akkurat nå.

Jeg greide å komme meg ut en liten tur, gikk på biblioteket og lånte et par nye bøker. Og nå sitter jeg i sofaen til Vennen igjen. Kjenner meg så hjemme her, og det er godt å kunne være seg selv 100% og kjenne at kropp og hode slapper av littegrann. Han er en fantastisk støtte for meg nå, og det er deilig å kjenne at noen er der for meg.

Det er så mange tanker om fremtiden akkurat nå. Hva vil jeg til høsten? Hva skal jeg gjøre fremover? Hvor finner jeg igjen motivasjonen min? Hva skal jeg gjøre? Hva vil alle andre si og tenke om jeg bestemmer meg for det eller det? Hva kommer til å skje hvis jeg velger feil? Hvor stor er sjansen for at jeg greier å gjennomføre planene mine? Hvor mye kommer det til å kreve av meg? Er det for tidlig? Er jeg for syk? Når kan jeg kjenne meg helt frisk? Slitsomt.

Vi har vært gjennom mye, du og jeg. Gjennom fem år har vi lært hverandre å kjenne, kranglet, elsket, hatet og forsøkt å skape det livet vi vil ha. Vi har ikke alltid vært snille mot hverandre. Vi har heller ikke alltid forstått den andres behov. For frihet, kjærlighet, kontakt, lykke… Men vi har på en eller annen måte alltid holdt sammen.

Vennen og jeg ble kjent gjennom en felles bekjent rett før jeg ble 16 år gammel. Det gikk ikke lang tid før vi ble sammen. Etter det var vi sammen stort sett hver eneste dag, og jeg var kjempelykkelig. Så gikk tiden, ting ble en vane og jeg var ikke like lykkelig lenger. Jeg elsket Vennen, men det var mange utfordringer for en bråmoden 16-åring å skulle være kjæreste med en som var fem år eldre. Mange gleder, men mange sorger også…

Da jeg var 17 år gammel, flyttet vi sammen i loftsleiligheten til pappa. Utfordringene ble større og flere. Plutselig hadde vi en felles økonomi, alt husarbeidet å fordele og skole og jobb å ta oss av. I tillegg hadde jeg mange personlige problemer, noe som gikk ut over forholdet vårt. Hverdagen ble et faktum. Jeg kjedet meg.

I løpet av de neste to årene, prøvde jeg å fylle tomrommet inne i meg. Vi skaffet oss en hund i håp om at han skulle gi oss noe felles å glede oss over. Et ansvar å dele. Jeg begynte å utslette meg selv og mine behov for å hele tiden kunne framstå som en god kjæreste og en god husmor. Det var jeg ikke.

I desember 2009 kjøpte Vennen leilighet. Vi flyttet en halvtimes kjøretur bort fra mine venner og min familie. Jeg ble ensom. Fordi jeg studerte hjemmefra, ble jeg veldig isolert og alene. Vennen fikk gjennomgå. Humøret mitt var på bånn konstant, og han prøvde å hjelpe meg som best han kunne. Depresjonen utviklet seg. Den fikk grobunn i isolasjonen, ensomheten, savnet, og vokste seg stor. Forholdet vårt ble spist av depresjonen.

I fjor sommer flyttet jeg hjem til mamma. Jeg og Vennen greide ikke å holde på det lille positive vi hadde i forholdet. Jeg var syk, han var sliten… Vi greide ikke å holde sammen, støtte oss på hverandre og hjelpe hverandre. Ingen orket. Vi var tomme for energi og livsglede, begge to.

Jeg savnet Vennen hver eneste dag. I flere måneder snakket vi nesten ikke sammen. Men vi fant alltid en grunn til å ringe hverandre. Jeg hadde glemt av et klesplagg, han trengte at jeg passet Prins i noen dager… Han var alltid den jeg sendte melding til når jeg trengte å prate. Han var der. Alltid. For noen måneder siden begynte vi å møtes. Forsiktig, forsiktig. Vi snakket om alt som hadde vært. Vi gråt. Og vi bestemte oss for å få tilbake det livet vi ønsket oss.

Vi ble flinkere til å prate sammen, være der for hverandre, stole på hverandre, være borte fra hverandre, glede den andre, være ærlig og vise følelser for hverandre. Det har ikke vært lett. Å skulle viske ut de månedene vi har vært borte fra hverandre. Det går ikke. Man må bare prøve å finne tilbake til det man hadde.

I vårt tilfelle synes jeg ikke vi har funnet tilbake. Vi har funnet noe helt nytt. Noe unikt. Vi har aldri hatt det bedre sammen. Vi har aldri vært så nære hverandre. Selv om vi ikke bor sammen enda, føler jeg at vi er sammensveiset på en måte vi ikke var før. Vi bryr oss oppriktig om den andres lykke. Vi ønsker å være der for hverandre og gjøre livet bedre. Sammen.

Vennen: Hva leser du?

Meg: Kunsten å være snill.

Vennen: Er det interessant?

Meg: Nei.