hele Helle

For sju år siden var vi i byen sammen, vi to. Jeg hadde nettopp vært til tannlegen og bestemte meg for å skulke resten av dagen. Vi spiste is, satt i en sofa på en bokhandel i flere timer, snakket sammen som om vi hadde kjent hverandre hele livet, flørtet og hadde vårt første kyss. Etter den dagen var det oss to.

Nå har det gått sju år og vi har opplevd mye sammen. Jeg har brukt store deler av ungdomstiden min sammen med deg. Jeg har ofret mange muligheter for å være sammen med deg. Men jeg har også fått oppleve mye og fått mange nye muligheter som jeg aldri ville fått uten deg.

Vi har vært gjennom mange vonde perioder med mye krangling, tårer og stress. Men vi har alltid funnet tilbake til hverandre. Vi hører sammen på en merkelig måte jeg aldri helt har forstått. For uansett hvor frustrert jeg blir over deg, uansett hvor sint jeg blir på deg, uansett hvor skuffet jeg blir over deg – elsker jeg deg likevel. Av hele mitt hjerte.

♥

Regnet drypper fra takrennen og jeg føler meg like grå som himmelen. Umotivert. Redd for å feile.

Jeg har gått på skolen i nøyaktig 10 uker i dag. Og jeg føler ikke at jeg greier noen ting. Dagene snegler seg avgårde, og her sitter jeg. I min egen boble av mislykkethet, oppgitthet og håpløshet. Jeg ser ikke lyset i enden, jeg ser ikke at det skal bli noe bedre.

Alt skulle ordne seg nå. Bare jeg kom meg gjennom det første året skulle alt bli bra. Men det ble det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg er sliten. Av hva? Jeg gjør nesten ingenting. Jeg sammenlikner meg selv med alle andre, alle de som greier å gjennomføre alt og enda litt mer. Og da føles alt helt feil. Jeg får ikke til det jeg vil. Hvorfor?

Målet og drømmen er så langt borte. Jeg orker ikke å tenke. Orker ikke å føle. Alt er så håpløst.

Jeg vet ikke hva jeg tenker på. Men jeg tenker mye. Mye vondt. Mørke tanker.

Mislykket. Svak. Stygg. Dum. Negativ. Lat. Egoistisk.

Jeg føler ikke at jeg får den hjelpen jeg trenger. Men jeg vet faktisk ikke hva jeg trenger, heller. Jeg vil bare ha det bra. Føle meg okei. God nok.

Av og til er alt så mørkt og vondt.

Jeg skulle jo komme tilbake med ny energi etter høstferien! En uke uten bekymringer skulle gjøre godt. Få tilbake energi og motivasjon. Men forrige uke var tung og vanskelig.

Det er så mye. For mye. Jeg greier ikke. Men jeg må. Jeg har brukt så mange år på dette allerede. Jeg kan ikke bruke enda flere…

Det hoper seg opp med uleste blogginlegg.

Det hoper seg opp med lekser som må gjøres.

Det hoper seg opp med klesvasken.

Det hoper seg opp med uskrevne blogginlegg som aldri kommer lengre enn til idefasen.

Det hoper seg opp med to-do-lister.

Det hoper seg opp med lesing til skoleårets første prøver.

Det hoper seg opp med koselige ting jeg har lyst til å gjøre, men ikke tar meg tid til.

Det hoper seg opp med oppvasken.

Det hoper seg opp med tørkede planter som skal identifiseres til objektsamlingen min i biologien.

Det hoper seg opp med usagte ting.

Det hoper seg opp med fravær og dårlig samvittighet.

Det hoper seg opp med regnvær og kveldsvind som kommer inn gjennom husveggene.

Alt hoper seg opp, og jeg føler ikke at jeg kommer a jour.

Forrige onsdag var min siste skoledag på Øya før sommeren. Nå har jeg et par måneder ferie før jeg begynner på’n igjen på VG2… Sitter igjen med blandede følelser etter dette året.

På den ene siden er jeg overlykkelig over at jeg endelig har gjennomført ett helt år på VGS. Endelig har jeg funnet det stedet jeg trives nok med både lærere, skolebygg, fag og studievalg til å finne motivasjon og styrke. Endelig får jeg den hjelpen jeg trenger. Endelig føler jeg meg trygg og hjemme.

Samtidig føler jeg nok en gang at jeg har mislyktes. Mye fravær og ikke et så godt resultat fagmessig som jeg hadde håpet på… Da jeg startet i høst var jeg supermotivert og klar for å få toppkarakterer hele veien, slik at jeg kunne ha en sjangs til å komme inn på veterinærstudiet om noen år. Men jeg har fått 6 i “bare” to fag i år. Derfor er drømmen om å bli utdannet veterinær nedgradert til en utdannelse som dyrepleier. Må fortsatt få gode karakterer, men det er ikke det samme presset om å få toppkarakterer.

Jeg vet jo innerst inne at dette er bare småplukk. Jeg vet grunnen til at det ble som det ble. Og det er noe jeg jobber med nå og har tenkt å bruke sommeren til å jobbe med, slik at det nye skoleåret kan bli bedre enn det forrige.

Akkurat nå er det godt med ferie. Jeg har litt jobbing i sommerferien, men en del fri også. De dagene skal jeg bruke til å få tilbake motivasjon, psykisk styrke og et reelt syn på livet. Jeg kan ikke gjøre mer enn jeg kan. Men jeg kan mye. Jeg trenger bare litt hjelp til å se det klart innimellom.

Hva gjør man når alt føles helt svart? Man er helt alene. Ingen å snakke med, ingen som vet hvordan ting er.

Dagene går, sakte men sikkert. Alt for sakte. Likevel for fort. De raser av gårde og jeg sitter igjen med en følelse av håpløshet. Jeg har blitt forbigått. Igjen.

Ingen er her. Ikke når jeg trenger dem. Og jeg kan ikke snakke med dem likevel. Det er for tungt. Så jeg sitter her med en ensomhet så stor at den fyller hele rommet.

Motivasjonen er lik null. Helt borte. Jeg orker ingen ting. Sover mye. Lenge. Er våken om natten. Får ikke sove når jeg skal.

Tårene renner ukontrollert, og jeg orker ikke engang å bry meg om dem. De får bare være der. Det kommer bare flere etterpå, hvorfor skal jeg bry meg?

Hvor lenge har jeg følt meg alene? I flere år. Hvor lenge har jeg slitt med de tunge følelsene? I flere år. Hvor lenge skal jeg holde ut dette?

Øynene er tunge. Kroppen er nummen. Som om den er utenfor seg selv, i en verden bortenfor denne.

Tankene raser. Hva skal jeg gjøre? Hva trenger jeg? Hvorfor er alt så vanskelig? Hvorfor meg?

Hvem kan jeg snakke med? Hvem er her for meg?

Alt er så svart. Vondt.

Jeg har ikke energi.

Jeg trøstespiser. Orker ikke å røre meg. Går bare mellom sengen og Macen. Sitter her. Lenge. Ryggen verker. Men jeg bryr meg ikke. Bryr meg ikke om noe.

Jeg orker ikke å ha det sånn. Men hva skal man gjøre?

Det er alltid gøy å ha noe å se fram til i det nye året. Perioden vi går inn i nå, kan ofte virke lang og ganske håpløs, derfor tror jeg det er viktig å lage en liste over lyse punkter man kan glede seg til når mørket fortsatt virker overveldende og våren ligger alt for langt fram i tid!

Jeg kan ta i bruk den nye kalenderen min. Som mange kanskje vet, er jeg en stor planleggingsfreak og jeg elsker å holder orden på ting jeg skal gjøre. Derfor har jeg gjort noen små oppgraderinger til den almanakken jeg kjøpte inn tidlig i desember.

Utplassering gjennom skolen, forhåpentligvis får jeg være med en veterinær på jobb. Tror ukene med utplassering kommer til å bli veldig spennende og annerledes enn den vanlige skolehverdagen!

Mye spennende matlaging med vår nye Bosch Food Processor

Sommer, sol og varme

Blanke ark og masse motivasjon til skolen

 Koselige kvelder med kakao, jordbær, chai latte eller hjemmelagde karameller

Ferske bøker å lese

Sene sommerkvelder i hagen med grillmat

 Gode samtaler med gode venner

Hva ser du fram til i året som kommer?

2011 har vært et år fylt av gleder og sorger, som alle andre år.
Her er noe av det jeg har opplevd i løpet av året!

Mange fine turer i skogen sammen hundene

Hatt en super toukers ferie på Kypros hos farmor og farfar

Pusset opp soverom

Flyttet tilbake til Lundamo og min kjære

Poosky døde etter akutt sykdom i påsken

Milli ble en del av familien i noen måneder, før hun flyttet tilbake til sin tidligere eier

Vi har laget mye god mat

Jeg ble tante til lille Ola

Vi dro på sommerferie til Praha

Jeg begynte på videregående skole igjen

Gått deler av pilgrimsleden gjennom Vassfjellet

Gått rundt med kikhoste i flere uker

Klippet håret kort

Hvordan har 2011 vært for deg? 

Så er jeg her igjen. Lys våken med en bankende hodepine og et sterkt ønske om å bare få sove. Jeg ruslet til og med en lang tur sammen Espen og hundene tidligere i kveld for å bli sliten og trøtt til kvelden. Ingen virkning i det hele tatt!

Jeg svelger mellom 6 og 8 piller hver dag, i tillegg til at jeg tar til sammen 40 ml sterk hostesaft. Hver. Dag. Blir jeg bedre? Nope. Ikke mye, i hvertfall.

Jeg har sittet oppe og laget julegodt, hørt på julemusikk, pakket i meg paracet og klementin og tent lysene i adventsstaken min. Bare for å få litt lys inn i tilværelsen og se håpet i en (forhåpentligvis) avslappende juleferie om ikke så alt for lenge. Men før den tid har jeg en million ting å gjøre. Jeg føler meg helt borte. Langt bak det punktet jeg skulle likt å være akkurat nå. Og det er så slitsomt.

Jeg ser det positive i ting også. Men jeg merker at tungsinnet ofte tar over, og jeg hater det. Jeg som skulle være så… superduperflink. As always. Det er det samme jeg kommer tilbake til hver eneste gang. Dette med å være perfekt og flink nok og sette meg selv i posisjoner jeg ikke burde være i. Jeg vet selv at en av mine største svakheter er at jeg måler meg selv og min egen lykke i mestring. Mestrer jeg ikke det jeg har satt meg som mål, er jeg ikke god nok.

Samtidig som disse tankene spiser meg opp, er jeg fysisk sliten og tung i kroppen. Kikhosten tar på, selv om det er veldig opp og ned fra dag til dag. Noen dager er det helt okei å gå på et stappfullt kjøpesenter og handle julegaver, andre dager ligger jeg og sover til klokka 13.00.

Dårlig samvittighet er en fast følgesvenn. Den lille stemmen bakerst i hodet som forteller deg at du burde vært her eller der, gjort ditt eller datt og vært bedre. Alltid dette med å være bedre. Best.

Jeg føler meg isolert. Jeg har ikke vært på skolen på lenge nå. Jeg holder på å bli gal. Samtidig orker jeg jo ikke å dra dit. Jeg er så sliten…

Jeg googler ord som inspirasjon, motivasjon, lykke, selvtillit, mestring, lyspunkt, organisering og hjelpesløs. Hjelpen ligger ikke der. Den ligger inne i meg selv. Men jeg aner ikke hvor jeg skal lete. Hvor jeg skal begynne. Det er så mye å ta tak i. Så mange tanker. Så mye vondt. Og jeg vil ikke.

Jeg vil ha en svart penn og sette en strek over alt som har vært, alt jeg ikke liker. Alt som ikke er perfekt. Og starte på nytt.

Snart er det et nytt år. Mange nye muligheter. Men et nytt år blir ikke automatisk mye bedre enn det forrige. Det kreves motivasjon, selvinnsikt og disiplin. Og en god porsjon flaks og støtte fra andre. Jeg lener meg så mye på skuldrene til Espen for tiden at jeg er overrasket over at han ikke har falt enda… Men han er her.

Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Hvor er fokuset mitt? Hva bruker jeg for mye tid på? Hva er målene mine for 2012?

Jeg trenger å rydde. Skikkelig. Fysisk og psykisk. Nå.

Jeg hadde lagt meg under dyna, lest litt og slukket lyset. Trodde jeg var stuptrøtt, men etter to minutter med lukkede øyne, kom alle tankene. Alt jeg skal gjøre. Alt jeg må gjøre. Alt jeg kan gjøre hvis jeg vil. Ting jeg har gått rundt og kjent på i lang eller kort tid, problemer og ansvar. Etter en halvtime med irriterende tankespinn, sto jeg opp og satte meg til foran Macen.

Jeg tenkte jeg skulle utnytte all inspirasjonen, tiltaktslysten. Jeg kunne jo skrive et perfekt blogginnlegg om noe meningsfyllt, for en gangs skyld, eller kanskje ta noen kreative bilder rundt i huset.

Eller google matoppskrifter som jeg vil prøve ut. Og skrive inn de gamle favorittene i min egen kokebok.

Eller så tenkte jeg at jeg skulle overføre alle mine håndskrevne notater i alle fag så langt i år, til Macen. Finne fram til noen nye og spennende blogger som jeg enda ikke har oppdaget.

Rydde opp på harddisken. Eller rydde i klesskapet mitt? Kaste masse ubrukt og glemt og ødelagt og stygt. Tørke støv midt på natta. Og vaske gulv, bad og kjøkken. Kanskje laste ned noe ny og deilig musikk som får meg til å fryse på ryggen eller sprette opp og danse?

Skrive en liste over planlagte julegaver! Og en liste over mine egne ønsker. Finne en god strategi på skolearbeidet fram til juleferien. Og en annen strategi for å komme igang med trening. Google motivasjon og lese gjennom alle artikler som kommer opp. Og lastet opp flere bilder til flickr-siden min.

Drasse ned pappesken med julepynt fra loftet, og se gjennom hva jeg har og hvar jeg trenger. Gjøre skolearbeid! Lese videre på Shantaram, som jeg elsker. Eller surre rundt på bokelskere.no for å finne meg nye og spennende bøker til den milelange leselisten min.

Begynne med julekakebakingen, kunne jeg ha gjort. Eller ihvertfall funnet oppskrifter og skrevet handlelister til bakingen. Kanskje begynt å pakke inn adventsgavene til Espen. Og funnet ut hvor mange gaver som mangler.

Så, hva gjorde jeg?

Spilte Dice War på 123spill.no….

Man vet ikke hva man skal gjøre, eller hvor man skal gjøre av seg. Hodet fullt av tanker som ikke skal være der, men som dukker opp igjen og igjen. Uansett hvor mye jeg forsøker å stenge dem ute. Mørket gnager seg inn i kroppen min, og får meg til å gråte. Uten grunn.

Ensomt. Ingen andre vet hvordan akkurat jeg har det akkurat nå. Jeg er alene med alt.

Dypet.

Stress. Dårlig samvittighet for alt som ikke blir gjort, alt som begynnes på uten å fullføres. Alle ting som hele tiden skal tenkes på. Men som egentlig bare er i veien.

Dyna fungerer som et skjold mot verden. Mot smerten.

Redd for å feile igjen. Ikke nå, ikke nå som jeg var kommet så godt igang. Motivasjonen min var 100%. Nå er den ikke der lenger. Alt virker meningsløst.

Dagene blir korte. Unødvendige. Nettene lange og ensomme. Tanker strømmer på.

Dørstokkmila blir ufattelig lang. Å komme seg opp, komme seg ut, komme igang… Det går ikke. Jeg kan ikke. Tør ikke. Vil ikke. Orker ikke.

Jeg vil ikke feile. Ikke i år. Ikke nå.