hele Helle

blank

Hva gjør man når alt føles helt svart? Man er helt alene. Ingen å snakke med, ingen som vet hvordan ting er.

Dagene går, sakte men sikkert. Alt for sakte. Likevel for fort. De raser av gårde og jeg sitter igjen med en følelse av håpløshet. Jeg har blitt forbigått. Igjen.

Ingen er her. Ikke når jeg trenger dem. Og jeg kan ikke snakke med dem likevel. Det er for tungt. Så jeg sitter her med en ensomhet så stor at den fyller hele rommet.

Motivasjonen er lik null. Helt borte. Jeg orker ingen ting. Sover mye. Lenge. Er våken om natten. Får ikke sove når jeg skal.

Tårene renner ukontrollert, og jeg orker ikke engang å bry meg om dem. De får bare være der. Det kommer bare flere etterpå, hvorfor skal jeg bry meg?

Hvor lenge har jeg følt meg alene? I flere år. Hvor lenge har jeg slitt med de tunge følelsene? I flere år. Hvor lenge skal jeg holde ut dette?

Øynene er tunge. Kroppen er nummen. Som om den er utenfor seg selv, i en verden bortenfor denne.

Tankene raser. Hva skal jeg gjøre? Hva trenger jeg? Hvorfor er alt så vanskelig? Hvorfor meg?

Hvem kan jeg snakke med? Hvem er her for meg?

Alt er så svart. Vondt.

Jeg har ikke energi.

Jeg trøstespiser. Orker ikke å røre meg. Går bare mellom sengen og Macen. Sitter her. Lenge. Ryggen verker. Men jeg bryr meg ikke. Bryr meg ikke om noe.

Jeg orker ikke å ha det sånn. Men hva skal man gjøre?

guilty pleasures: part 1

I 2004 begynte en amerikansk ungedomsserie på TV Norge. Just another one, tenkte jeg, og fulgte ikke så nøye med i det nye store som alle syntes var helt fantastisk. Dette nye store som jeg ikke syntes var så fantastisk, skulle etterhvert vise seg å bli min favorittserie.

Den dag i dag husker jeg den aller første episoden jeg så på TV. Avslutningen på sesong 3. Den fæle ulykken med bilen og broen fikk meg til å tenke litt annerledes om serien, og etter det begynte jeg å se på det innimellom. Det gikk enda en god stund før jeg kjøpte sesong 1 og 2 og begynte å se fast. Men nå har jeg sett på denne serien i snart 4 år, og jeg elsker den fortsatt like mye.

Jeg snakker selvsagt om One Tree Hill.

Dette startet som en serie om en gruppe forskjellige ungdommer med forskjellige interesser og personligheter som går på samme High School. To av hovedpersonene er brødrene Nathan og Lucas, som hater hverandre og bor i hvert sitt hjem. De har forskjellige mødre med samme far, Dan, som er litt av en drittsekk. Nathan og Lucas spiller begge basketball, men Nathan er med på skolelaget og Lucas spiller bare med kompisene på fritiden. Serien spinner rundt livene til Nathan og Lucas, samt jentene Haley, Brooke og Peyton. Haley er skoleflink og bestevennen til Lucas, Brooke er skolens populære cheerleader og Peyton er den kunstneriske jenta som alltid føler seg litt utenfor. Sammen utgjør de en serie fylt av intriger, kjærlighet, vennskap, hat, utvikling og forståelse.

Nathan, Haley, Lucas, Peyton og Brooke

Det er laget 9 sesonger av One Tree Hill. Den siste vises på amerikansk TV as we speek. De første fire sesongene handler om livet på High School og forberedelsene til livet etterpå. I femte sesong har serien hoppet fire år fram i tid, og alle er ferdige på college. Nå samles de igjen i den lille byen Tree Hill, og begynner livet som voksne. Helt nye problemer oppstår, samtidig som konflikter fra årene på High School kommer opp igjen.

Det at serien inneholder fem veldig forskjellige hovedpersoner, gjør at alle på en eller annen måte kan kjenne seg igjen i noe. Alle kan forholde seg til problemene og konfliktene, alle er enige med noen og uenige med andre. Man lærer seg å elske og hate karakterene.

Brooke har alltid vært min favorittkarakter. Hun starter serien med å være en bekymringsløs rikmannsdatter som fester masse og ikke bryr seg så mye om andre. I løpet av serien utvikler hun seg til å bli en fantastisk arbeidsom jente som vet hva hun vil og hva hun ser etter. Hun viser at hun kan være sårbar og ensom, selv om andre oppfatter henne som selvsikker og sterk. Fra å være en umoden High School-elev, går hun til å bli voksen og selvstendig, finne kjærligheten, starte et firma og stifte familie. Hun er en av de varmeste karakterene i serien, og et forbilde for mange.

Et av mine mange favorittøyeblikk fra Brooke

Serien går på TV Norge mandag til fredag klokka 15.20, og den har gått på repeat i mange år nå. Jeg anbefaler alle å se One Tree Hill! Man kan lære utrolig mye om seg selv, og serien tar opp mange viktige tema gjennom de 9 sesongene. Jeg ser den aller siste sesongen på Surf The Channel, der en ny episode legges ut hver fredag. Så da vet du hva du har å gjøre! Sett deg godt til rette i sofaen og slå på TV-en eller finn fram PC-en.

å se framover

Det er alltid gøy å ha noe å se fram til i det nye året. Perioden vi går inn i nå, kan ofte virke lang og ganske håpløs, derfor tror jeg det er viktig å lage en liste over lyse punkter man kan glede seg til når mørket fortsatt virker overveldende og våren ligger alt for langt fram i tid!

Jeg kan ta i bruk den nye kalenderen min. Som mange kanskje vet, er jeg en stor planleggingsfreak og jeg elsker å holder orden på ting jeg skal gjøre. Derfor har jeg gjort noen små oppgraderinger til den almanakken jeg kjøpte inn tidlig i desember.

Utplassering gjennom skolen, forhåpentligvis får jeg være med en veterinær på jobb. Tror ukene med utplassering kommer til å bli veldig spennende og annerledes enn den vanlige skolehverdagen!

Mye spennende matlaging med vår nye Bosch Food Processor

Sommer, sol og varme

Blanke ark og masse motivasjon til skolen

 Koselige kvelder med kakao, jordbær, chai latte eller hjemmelagde karameller

Ferske bøker å lese

Sene sommerkvelder i hagen med grillmat

 Gode samtaler med gode venner

Hva ser du fram til i året som kommer?

å se bakover

2011 har vært et år fylt av gleder og sorger, som alle andre år.
Her er noe av det jeg har opplevd i løpet av året!

Mange fine turer i skogen sammen hundene

Hatt en super toukers ferie på Kypros hos farmor og farfar

Pusset opp soverom

Flyttet tilbake til Lundamo og min kjære

Poosky døde etter akutt sykdom i påsken

Milli ble en del av familien i noen måneder, før hun flyttet tilbake til sin tidligere eier

Vi har laget mye god mat

Jeg ble tante til lille Ola

Vi dro på sommerferie til Praha

Jeg begynte på videregående skole igjen

Gått deler av pilgrimsleden gjennom Vassfjellet

Gått rundt med kikhoste i flere uker

Klippet håret kort

Hvordan har 2011 vært for deg? 

sleepless…

Så er jeg her igjen. Lys våken med en bankende hodepine og et sterkt ønske om å bare få sove. Jeg ruslet til og med en lang tur sammen Espen og hundene tidligere i kveld for å bli sliten og trøtt til kvelden. Ingen virkning i det hele tatt!

Jeg svelger mellom 6 og 8 piller hver dag, i tillegg til at jeg tar til sammen 40 ml sterk hostesaft. Hver. Dag. Blir jeg bedre? Nope. Ikke mye, i hvertfall.

Jeg har sittet oppe og laget julegodt, hørt på julemusikk, pakket i meg paracet og klementin og tent lysene i adventsstaken min. Bare for å få litt lys inn i tilværelsen og se håpet i en (forhåpentligvis) avslappende juleferie om ikke så alt for lenge. Men før den tid har jeg en million ting å gjøre. Jeg føler meg helt borte. Langt bak det punktet jeg skulle likt å være akkurat nå. Og det er så slitsomt.

Jeg ser det positive i ting også. Men jeg merker at tungsinnet ofte tar over, og jeg hater det. Jeg som skulle være så… superduperflink. As always. Det er det samme jeg kommer tilbake til hver eneste gang. Dette med å være perfekt og flink nok og sette meg selv i posisjoner jeg ikke burde være i. Jeg vet selv at en av mine største svakheter er at jeg måler meg selv og min egen lykke i mestring. Mestrer jeg ikke det jeg har satt meg som mål, er jeg ikke god nok.

Samtidig som disse tankene spiser meg opp, er jeg fysisk sliten og tung i kroppen. Kikhosten tar på, selv om det er veldig opp og ned fra dag til dag. Noen dager er det helt okei å gå på et stappfullt kjøpesenter og handle julegaver, andre dager ligger jeg og sover til klokka 13.00.

Dårlig samvittighet er en fast følgesvenn. Den lille stemmen bakerst i hodet som forteller deg at du burde vært her eller der, gjort ditt eller datt og vært bedre. Alltid dette med å være bedre. Best.

Jeg føler meg isolert. Jeg har ikke vært på skolen på lenge nå. Jeg holder på å bli gal. Samtidig orker jeg jo ikke å dra dit. Jeg er så sliten…

Jeg googler ord som inspirasjon, motivasjon, lykke, selvtillit, mestring, lyspunkt, organisering og hjelpesløs. Hjelpen ligger ikke der. Den ligger inne i meg selv. Men jeg aner ikke hvor jeg skal lete. Hvor jeg skal begynne. Det er så mye å ta tak i. Så mange tanker. Så mye vondt. Og jeg vil ikke.

Jeg vil ha en svart penn og sette en strek over alt som har vært, alt jeg ikke liker. Alt som ikke er perfekt. Og starte på nytt.

Snart er det et nytt år. Mange nye muligheter. Men et nytt år blir ikke automatisk mye bedre enn det forrige. Det kreves motivasjon, selvinnsikt og disiplin. Og en god porsjon flaks og støtte fra andre. Jeg lener meg så mye på skuldrene til Espen for tiden at jeg er overrasket over at han ikke har falt enda… Men han er her.

Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Hvor er fokuset mitt? Hva bruker jeg for mye tid på? Hva er målene mine for 2012?

Jeg trenger å rydde. Skikkelig. Fysisk og psykisk. Nå.

nattlig aktivitet

Jeg hadde lagt meg under dyna, lest litt og slukket lyset. Trodde jeg var stuptrøtt, men etter to minutter med lukkede øyne, kom alle tankene. Alt jeg skal gjøre. Alt jeg må gjøre. Alt jeg kan gjøre hvis jeg vil. Ting jeg har gått rundt og kjent på i lang eller kort tid, problemer og ansvar. Etter en halvtime med irriterende tankespinn, sto jeg opp og satte meg til foran Macen.

Jeg tenkte jeg skulle utnytte all inspirasjonen, tiltaktslysten. Jeg kunne jo skrive et perfekt blogginnlegg om noe meningsfyllt, for en gangs skyld, eller kanskje ta noen kreative bilder rundt i huset.

Eller google matoppskrifter som jeg vil prøve ut. Og skrive inn de gamle favorittene i min egen kokebok.

Eller så tenkte jeg at jeg skulle overføre alle mine håndskrevne notater i alle fag så langt i år, til Macen. Finne fram til noen nye og spennende blogger som jeg enda ikke har oppdaget.

Rydde opp på harddisken. Eller rydde i klesskapet mitt? Kaste masse ubrukt og glemt og ødelagt og stygt. Tørke støv midt på natta. Og vaske gulv, bad og kjøkken. Kanskje laste ned noe ny og deilig musikk som får meg til å fryse på ryggen eller sprette opp og danse?

Skrive en liste over planlagte julegaver! Og en liste over mine egne ønsker. Finne en god strategi på skolearbeidet fram til juleferien. Og en annen strategi for å komme igang med trening. Google motivasjon og lese gjennom alle artikler som kommer opp. Og lastet opp flere bilder til flickr-siden min.

Drasse ned pappesken med julepynt fra loftet, og se gjennom hva jeg har og hvar jeg trenger. Gjøre skolearbeid! Lese videre på Shantaram, som jeg elsker. Eller surre rundt på bokelskere.no for å finne meg nye og spennende bøker til den milelange leselisten min.

Begynne med julekakebakingen, kunne jeg ha gjort. Eller ihvertfall funnet oppskrifter og skrevet handlelister til bakingen. Kanskje begynt å pakke inn adventsgavene til Espen. Og funnet ut hvor mange gaver som mangler.

Så, hva gjorde jeg?

Spilte Dice War på 123spill.no….

når alt er mørkt

Man vet ikke hva man skal gjøre, eller hvor man skal gjøre av seg. Hodet fullt av tanker som ikke skal være der, men som dukker opp igjen og igjen. Uansett hvor mye jeg forsøker å stenge dem ute. Mørket gnager seg inn i kroppen min, og får meg til å gråte. Uten grunn.

Ensomt. Ingen andre vet hvordan akkurat jeg har det akkurat nå. Jeg er alene med alt.

Dypet.

Stress. Dårlig samvittighet for alt som ikke blir gjort, alt som begynnes på uten å fullføres. Alle ting som hele tiden skal tenkes på. Men som egentlig bare er i veien.

Dyna fungerer som et skjold mot verden. Mot smerten.

Redd for å feile igjen. Ikke nå, ikke nå som jeg var kommet så godt igang. Motivasjonen min var 100%. Nå er den ikke der lenger. Alt virker meningsløst.

Dagene blir korte. Unødvendige. Nettene lange og ensomme. Tanker strømmer på.

Dørstokkmila blir ufattelig lang. Å komme seg opp, komme seg ut, komme igang… Det går ikke. Jeg kan ikke. Tør ikke. Vil ikke. Orker ikke.

Jeg vil ikke feile. Ikke i år. Ikke nå.

høstdepresjon

I flere år nå har jeg vært en av de mange tusen som opplever mørketida som tung og vanskelig.

Den verste høsten jeg noen gang har opplevd, var for tre år siden. Da kunne Espen finne meg på badegulvet, gråtende som en unge, flere ganger i uken… Det er ufattelig slitsomt for både meg og mine nærmeste, spesielt på de verste dagene. Jeg blir så avhengig av andre.

I fjor var jeg heldig og slapp ganske lett unna. Jeg trodde jeg skulle være heldig i år også, men nei. Nå kjenner jeg at den kommer snikende tilbake.

Det er ekstra vanskelig når man i utgangspunktet har en “vanlig” depresjon som har blitt mye bedre i løpet av de siste månedene, for så å plutselig kjenne at en ny type depresjon er på vei. Dobbel dose er ikke noe jeg trenger, for å si det slik…

De siste ukene har blitt tyngre og tyngre. Søvnbehovet mitt er større, søtsuget og lysten på ett eller annet fett/salt til kveldsmat blir verre og verre for hver dag. Og nå kommer jeg meg ikke opp om morgenen…

Jeg vil virkelig ikke at dette skal bli slutten på drømmen min om å fullføre VGS! Jeg var så motivert og så klar for å jobbe hardt. Men nå blir alt så tungt å gjennomføre. Å komme igang er verre enn før. Og jeg sliter veldig med å komme meg gjennom alle leksene som skal gjøres.

For bare noen uker siden leste jeg Kraften av Rhonda Byrne, og der sto det et tips som jeg begynte å tenke på. Det gikk ut på å finne et tegn som kan minne deg på å bruke kraften til å holde tankene og følelsene positive. Det kan for eksempel være hver gang man ser en delfin eller lukter nybakt brød. Jeg lagde meg et tegn som jeg blir glad av i utgangspunktet, og i dag har jeg sett det fire ganger. Det tar jeg som nettopp det det er – et tegn. Et tegn om å være positiv til å komme seg gjennom høsten i år også.

Jeg skal kicke depresjonens ass med:
- Faste rutiner på morgenen og kvelden
– Å stå opp sammen Espen hver morgen klokka 05.45, slik at jeg får god tid og litt tid sammen han som gjør meg glad
– Kveldsro-te på kvelden
– Å bruke lunsjen til å rusle en rolig tur mens det er lyst ute
– Å ikke se på TV/være på PC etter klokka 20.00
– Å prøve å legge fra meg alle bekymringer og negative tanker utenfor soverommet, slik at jeg får sove om kveldene
– Fysisk aktivitet
– Masse frukt, grønnsaker og vann
– Helt fri fra skolearbeid i helgene

Let’s kick some ass!

jeg savner de små jævlene…

For fem år siden gikk jeg ut av tiende klasse, og i dag var det mine småsøsken sin tur! Jeg og Vennen tok på oss finstasen og kjørte inn til byen for å være med på overrekkelsen av vitnemål. Masse fine tiendeklassinger og mye fin musikk. Lærerne hadde laget en fin bildeframvisning og en småklein sang til elevene, haha!

Husker hvor spennende alt føltes da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Skremmende, annerledes, nytt… Mye har jeg vært gjennom på de fem årene! Men nå holder heldigvis alt på å roe seg ned…

Kveldens sminke :-)

Nå er det kveld her i huset, tenker å begynne på en ny bok i den deilige sengen før jeg lukker øynene!

time to make a change

I det siste har jeg fått den ene tankevekkeren etter den andre. Noe som har resultert i at jeg har gått langt inn i tankeboksen og ransaket hjernen og hjertet. Og resten av kroppen, for den saks skyld…

Den siste tiden har jeg vært plaget en del med ryggen og skuldrene. Muskelknuter her og muskelknuter der. Visste ikke engang at jeg hadde muskler der, så lite som jeg har trent… En god blanding av mye tid på dataen, en litt for stor porsjon stress og alt for lite styrketrening av ryggen, har resultert i at hver eneste kveld må Vennen kna ryggen min så jeg er nær å besvime. Hvis ikke får jeg ikke sove.

En annen ting er at jeg ikke har styrke i kroppen. I det hele tatt. Musklene i armene mine er skikkelig fiskebollete, greier så vidt å løfte kniv og gaffel når jeg skal spise. Neida. Men nesten. Når man i tillegg ikke har særlig utholdenhet, er det et ganske godt utgangspunkt for å råtne bort i sofaen.

Derfor har jeg kommet fram til det magiske tallet: 28,3.

28,3 kilo. Skal. Bort.

Det kommer til å bli et helvetes slit, men jeg skal faen meg greie det.

Motivasjonen for å gå powerwalk-turer med hundene har vært heeelt borte. En lang stund. Nesten fire uker, tror jeg. Ooops. Men jeg fant ut i går kveld at om man begynner å gråte fordi man i en alder av 21 år er livredd for å få varige mén med ryggen, skuldrene og hoftene, har et kosthold som en god og feit amerikaner og helt sikkert kan utvikle diabetes etterhvert, er det på tide å gjøre noe drastisk. Derav overskriften; time to make a change.

Jeg kommer til å bruke bloggen som “rapportsenter” fordi jeg vet at jeg kommer til å pushe meg selv bittelitt ekstra ved tanken på å måtte legge ut resultater her. Så alle kan lese… Gulp. Derfor er ukeplanene byttet ut med en ukeslutt der jeg oppsummerer uken min. Kommer sikkert til å legge ut en miniukeplan i ukeslutten, særlig med treningsplaner.

Okei! Da var det bare å poste dette innlegget før jeg ombestemmer meg og kaster i meg en stor sjokolade eller noe…