Arkivert i: interiør og hus
Shit, jeg er fornøyd! Blir enda bedre når det kommer noen fine sofaputer rundt omkring, men alt i alt ser dette veldig bra ut. Nå er endelig det fine kistebordet mitt på plass igjen, har savnet det masse…
Da er det nye prosjekter som står for tur – slå ned veggen inn til TV-stua og få inn en dobbeldør, flytte kontorpulten og få opp noen fine hyller til alle bøkene mine, rive kjøkkenveggen og sette inn nye kjøkkenskap. Pluss en haug av små prosjekter, da… Hoho, det er kult å ha leilighet!
Arkivert i: mine bokanmeldelser
Forfatter: Jo Nesbø
Utgitt: 2008
Sidetall: 240
Lest: februar 2012
Terningkast: 6
Roger Brown er Norges mest vellykkede hodejeger. Han er gift med den vakre gallerieieren Diana Strom-Eliassen. For å finansiere det luksuslivet de lever, driver Roger med en farlig bigeskjeft som kunsttjuv. Rogers opplegg går knirkefritt heilt til han møter nederlandske Clas Greve. Han er tilsynelatende den perfekte kandidaten til toppstillinga i det elektronikkfirmaet Roger jobber som hodejeger for; han eier også et nærmest uvurderlig bilde av Rubens. Å bryte seg inn hos Greve går problemfritt, men på vei ut med maleriet oppdager Roger noe som gjør at han snart er den det jaktes på.
♥
Jeg så Hodejegerne på film en god stund før jeg leste boken. Dette er en av få ganger jeg synes bok og film er akkurat like gode! Som regel er boka mye bedre enn filmen, men her er filmen faktisk akkurat like bra som boka.
Dette er en spennende og drivende krim som jeg leste ut på få dager. Det er også en ganske kort bok i forhold til mange andre krimbøker, og handlingen drives derfor fort framover. Det er få, men nødvendige, tankereferater og tilbakeblikk. Jeg liker litt tempo! Hvis ikke kan det fort bli kjedelig og langdrygt. Krim er en sjanger som absolutt ikke må bli kjedelig og langdryg…
Anbefaler (som alltid) å lese boken før man ser filmen, selv om jeg nesten bestandig gjør det i feil rekkefølge.
Arkivert i: ukeplan
Full fokus på Back to School denne uka!
Uken starter med en minnesamling for mattelærer Rune som døde helt uventet forrige torsdag… Han fikk hjerteinfarkt på foreldredagen og segnet sammen foran elever, lærere og foreldre. Jeg var i begravelse på fredag, og det var en fin stund sammen elever og lærere ved Øya, pluss Runes familie og venner. Rektor hodt blant annet en minnetale i kirken som rørte oss alle sammen dypt.
Ellers har jeg og Mette planlagt en hel weekend med jentesnakk, fjas, film og god mat. Vi har snakket om å få til en helg lenge nå, så det er fint at det endelig blir! Da har jeg noe å se fram til gjennom de lange ukedagene.
Men nå går det faktisk mot vår, dere! Jeg kjenner det i lufta. Lukten av solen som varmer opp omgivelsene, knasingen av småstein under skoene og den konstante dryppingen av smeltet snø. Soon…
Arkivert i: mine bokanmeldelser
Forfatter: Sara Paretsky
Utgitt: 2005
Sidetall: 500
Lest: januar 2012 – februar 2012
Terningkast: 3
Privatdetektiv V.I Warshawski får i oppdrag å undersøke om uvedkommende har slått seg til i et ubebodd hus som har tilhørt familien til en klient. V.I overrasker en inntrenger, men snubler og faller ut i en dam. Da hun griper etter noe å ta tak i, holder hun plutselig rundt en livløs hånd. Liket identifiseres som Marcus Withby, en afroamerikansk journalist. Politiet konkluderer med at det dreier seg om et selvmord, men familien hans ber V.I etterforske dødsfallet. Sporene fører henne tilbake til McCarthy-tidens svartelister, samtidig som hun får føle dagens politimakt, oppstått i kjølvannet av 11. september. “Svartelistet” handler om hemmeligheter og svik – om sex, penger, makt og skandaler. Før alt er over, vil minst to personer til være døde, og V.I står på bakmennenes hitliste.
♥
Jeg hadde ganske høye forventninger til denne krimen. Etter 20-30 sider med lett spenning, begynte den å dabbe av. Og der holdt den seg til helt mot slutten, dessverre… De siste 20 sidene var spennende og drivende, men det hjalp veldig lite når de 450 sidene i midten var kjedelige.
Jeg fant aldri noe sympati for eller personlig likhet med V.I, og det gjør lesingen ganske tung for meg. Jeg trenger å finne ett eller annet å kjenne meg igjen i, å holde meg fast til, i løpet av en bok. Finner jeg ikke noen følelser for hovedpersonen, blir jeg rimelig likegyldig og uinteressert.
I tillegg er boken lang og til tider litt tung å lese. Det blir mange navn som fort blandes sammen, og det var ikke før helt på slutten jeg greide å sette sammen alles forhold til hverandre. Det ødelegger en del fordi man rett og slett misforstår handlingen og ikke får med seg hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt. Når jeg tenker etter, er jeg enda ikke helt sikker på dette ;-)
Arkivert i: bildedryss
Vi har en snodig (men smart) hundeleke som går ut på å gjemme godteri inne i forskjellige rom, så må hunden bruke hodet for å få tak i godbitene. Ganske morsomt å sitte å se på. Spesielt Seven elsker den leken, og han ser skikkelig konsentrert ut når han prøver å skrape ut små pølsebiter, hihi…
Seven 1-6
Prins 7-8
I teorien skal man først bruke tennene til å løfte av de grønne duttene, før de trekker ut den gule skuffen med poten. Den rosa dingsen er det bare å løfte med tennene. Meeen… Seven liker å jukse ved å skrape på skuffene til de hopper ut av seg selv ;-)
Arkivert i: ukeplan
Har en ganske deilig uke foran meg, ser jeg. Jeg skal jobbe to dager, resten er jeg fri til å leke så mye jeg vil! Har planer om å lese, lage meg deilig omelett til lunsj og vente i spenning på sofaen min som forhåpentligvis kommer i løpet av uken!
Arkivert i: dilldalleri
Føler meg mye bedre i dag enn for et par-tre dager siden! Har vært på skolen i dag og tatt smådyrstellet. Brukte god tid og koste med alle sammen (bortsett fra edderkoppen Eddy…ugh) før jeg dro hjem. Jeg var innom butikken en tur og hentet pakker som hadde kommet også!
Seks BH-er og seks truser
Nytt undertøy, hurra! Har tatt en skikkelig opprydding i undertøysskuffen min nå, og det ser straks mye bedre ut :-)
Arkivert i: i tankeboksen
Hva gjør man når alt føles helt svart? Man er helt alene. Ingen å snakke med, ingen som vet hvordan ting er.
Dagene går, sakte men sikkert. Alt for sakte. Likevel for fort. De raser av gårde og jeg sitter igjen med en følelse av håpløshet. Jeg har blitt forbigått. Igjen.
Ingen er her. Ikke når jeg trenger dem. Og jeg kan ikke snakke med dem likevel. Det er for tungt. Så jeg sitter her med en ensomhet så stor at den fyller hele rommet.
Motivasjonen er lik null. Helt borte. Jeg orker ingen ting. Sover mye. Lenge. Er våken om natten. Får ikke sove når jeg skal.
Tårene renner ukontrollert, og jeg orker ikke engang å bry meg om dem. De får bare være der. Det kommer bare flere etterpå, hvorfor skal jeg bry meg?
Hvor lenge har jeg følt meg alene? I flere år. Hvor lenge har jeg slitt med de tunge følelsene? I flere år. Hvor lenge skal jeg holde ut dette?
Øynene er tunge. Kroppen er nummen. Som om den er utenfor seg selv, i en verden bortenfor denne.
Tankene raser. Hva skal jeg gjøre? Hva trenger jeg? Hvorfor er alt så vanskelig? Hvorfor meg?
Hvem kan jeg snakke med? Hvem er her for meg?
Alt er så svart. Vondt.
Jeg har ikke energi.
Jeg trøstespiser. Orker ikke å røre meg. Går bare mellom sengen og Macen. Sitter her. Lenge. Ryggen verker. Men jeg bryr meg ikke. Bryr meg ikke om noe.
Jeg orker ikke å ha det sånn. Men hva skal man gjøre?
