hele Helle

Man vet ikke hva man skal gjøre, eller hvor man skal gjøre av seg. Hodet fullt av tanker som ikke skal være der, men som dukker opp igjen og igjen. Uansett hvor mye jeg forsøker å stenge dem ute. Mørket gnager seg inn i kroppen min, og får meg til å gråte. Uten grunn.

Ensomt. Ingen andre vet hvordan akkurat jeg har det akkurat nå. Jeg er alene med alt.

Dypet.

Stress. Dårlig samvittighet for alt som ikke blir gjort, alt som begynnes på uten å fullføres. Alle ting som hele tiden skal tenkes på. Men som egentlig bare er i veien.

Dyna fungerer som et skjold mot verden. Mot smerten.

Redd for å feile igjen. Ikke nå, ikke nå som jeg var kommet så godt igang. Motivasjonen min var 100%. Nå er den ikke der lenger. Alt virker meningsløst.

Dagene blir korte. Unødvendige. Nettene lange og ensomme. Tanker strømmer på.

Dørstokkmila blir ufattelig lang. Å komme seg opp, komme seg ut, komme igang… Det går ikke. Jeg kan ikke. Tør ikke. Vil ikke. Orker ikke.

Jeg vil ikke feile. Ikke i år. Ikke nå.

I flere år nå har jeg vært en av de mange tusen som opplever mørketida som tung og vanskelig.

Den verste høsten jeg noen gang har opplevd, var for tre år siden. Da kunne Espen finne meg på badegulvet, gråtende som en unge, flere ganger i uken… Det er ufattelig slitsomt for både meg og mine nærmeste, spesielt på de verste dagene. Jeg blir så avhengig av andre.

I fjor var jeg heldig og slapp ganske lett unna. Jeg trodde jeg skulle være heldig i år også, men nei. Nå kjenner jeg at den kommer snikende tilbake.

Det er ekstra vanskelig når man i utgangspunktet har en “vanlig” depresjon som har blitt mye bedre i løpet av de siste månedene, for så å plutselig kjenne at en ny type depresjon er på vei. Dobbel dose er ikke noe jeg trenger, for å si det slik…

De siste ukene har blitt tyngre og tyngre. Søvnbehovet mitt er større, søtsuget og lysten på ett eller annet fett/salt til kveldsmat blir verre og verre for hver dag. Og nå kommer jeg meg ikke opp om morgenen…

Jeg vil virkelig ikke at dette skal bli slutten på drømmen min om å fullføre VGS! Jeg var så motivert og så klar for å jobbe hardt. Men nå blir alt så tungt å gjennomføre. Å komme igang er verre enn før. Og jeg sliter veldig med å komme meg gjennom alle leksene som skal gjøres.

For bare noen uker siden leste jeg Kraften av Rhonda Byrne, og der sto det et tips som jeg begynte å tenke på. Det gikk ut på å finne et tegn som kan minne deg på å bruke kraften til å holde tankene og følelsene positive. Det kan for eksempel være hver gang man ser en delfin eller lukter nybakt brød. Jeg lagde meg et tegn som jeg blir glad av i utgangspunktet, og i dag har jeg sett det fire ganger. Det tar jeg som nettopp det det er – et tegn. Et tegn om å være positiv til å komme seg gjennom høsten i år også.

Jeg skal kicke depresjonens ass med:
- Faste rutiner på morgenen og kvelden
– Å stå opp sammen Espen hver morgen klokka 05.45, slik at jeg får god tid og litt tid sammen han som gjør meg glad
– Kveldsro-te på kvelden
– Å bruke lunsjen til å rusle en rolig tur mens det er lyst ute
– Å ikke se på TV/være på PC etter klokka 20.00
– Å prøve å legge fra meg alle bekymringer og negative tanker utenfor soverommet, slik at jeg får sove om kveldene
– Fysisk aktivitet
– Masse frukt, grønnsaker og vann
– Helt fri fra skolearbeid i helgene

Let’s kick some ass!