Arkivert i: mine bokanmeldelser
Forfatter: Margit Sandemo
Utgitt: 1982-1989
Sidetall: ca 250 sider per bok
Lest: mars 2010 – september 2011
Terningkast: 4,7 (gjennomsnitt av hele sagaen)
Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den Onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til Isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle besitte trolldomskrefter. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig makt enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten inntil det stedet ble funnet, der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram mørkets fyrste.
Så sier legenden. Om den er sann, vet ingen. Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt istedet, og ble derfor kalt Tengel den Gode. Det er om hans familie denne sagaen handler. Eller kanskje handler den mest av alt om kvinnene i hans slekt.
♥
Sagaen om Isfolket er en serie på 47 bøker. Ikke alle bøkene er veldig gode, men med jevne mellomrom finner man en og annen perle. De tre første bøkene er mine absolutte favoritter. Selv om noen av bøkene kan være litt trege og teite, får likevel hele serien et gjennomsnittlig terningkast på 4,7. Med andre ord – den er verdt å lese.
Jeg har alltid vært opptatt av trolldom, magi, den andre verden og spøkelser. Jeg er livredd for alt som er skummelt, jeg hater å se skrekkfilmer og jeg får mareritt av å gå alene i mørket. Likevel elsker jeg det. Man kan kanskje kalle dette med mystikk min guilty pleasure.
I bøkene om Isfolket møter man mange forskjellige tema, mennesker, skjebner og meninger. Margit Sandemo skriver på en måte som får meg til å tenke på gamle historiefortellere som reiste rundt fra hus til hus med eventyrene sine. Det er ikke sjelden hun pakker inn sine egen meninger og synspunkter i bøkene, enten gjennom replikker, tankereferater eller handlinger. Det kan bli litt mye i lengden, men jeg lærte meg å overse de verste “moralprekenene”.
Da jeg kom til den siste boken, ble jeg litt i tvil. Jeg hadde hørt delte meninger om den, de fleste var negative. Jeg lurte en stund på å la den være. Men nysgjerrigheten overvant, og jeg leste den likevel. Noe jeg ikke skulle ha gjort… Den er et skikkelig antiklimaks, og jeg fikk ingen verdens ting ut av den. For meg var slutten helt okei som den var i bok nummer 46. Sisteboken er bare full av småprat og uinteressant pjatt fra Sandemo, noe jeg fint greier meg uten.
Alt i alt en fin serie som jeg er glad for at jeg endelig har lest igjennom fra begynnelse til slutt – selv om slutten, for meg, var helt idiotisk.
Arkivert i: hverdagen
Ååååh, innimellom er det helt okei å synes fryktelig synd på seg selv! Jeg har vært forkjølt i flere dager nå, og jeg hater det. Vondt i halsen, tett i nesa, tung i hodet og en stemme som ikke likner seg selv i det hele tatt…
Jeg greide å slite meg opp i går, og holdt faktisk ut hele skoledagen, men da jeg åpnet øyene i morges, fant jeg ut at en hjemmedag hørtes helt greit ut. Har ligget i senga i hele dag med to brett Repsils rett ved siden av meg og ullpleddet godt trukket opp under haka. Jeg hater å være syk! Hvertfall nå som jeg har så masse motivasjon i forhold til skolen.
Planene for kvelden er å sløve på sofaen med teppe, fyr i peisen, potetgull, Frustrerte fruer og NSIC. Ikke så verst, når jeg kjenner etter. Håper formen er bedre i morgen!
Arkivert i: skriverier
Det er utrolig hvordan en sen og mørk høstkveld kan berolige meg. Å se lyktestolpene lyse trygt mot våt asfalt, kjenne den kjølige luften mot ansiktet. Å vite at minuttene går, men ikke betyr noe. Ikke akkurat nå. Nå venter jeg bare. Tar en pause fra verden, fra livet. Og kjenner at jeg lever, har det godt. Å vente på bussen etter en kveld med familie, fiskepudding og grunnleggende algebra trenger ikke å være så ille.
Det er utrolig hvordan å sitte på bussen en sen og mørk høstkveld, kan berolige meg. Å høre radioen stå svakt på, fremme hos sjåføren. Han som ikke skal forstyrres. Lydene fra motoren som durer jevnt og trutt. Å se på de få menneskene som er ute denne kvelden, med regnjakker og mørke sko. Hundeluftere, joggere, studenter på vei hjem.
Det er utrolig hvordan å ikke tenke, kan berolige meg. Bare kjenne. Føle. Være. Se. Høre. Lytte til mennesker som snakker lavmælt sammen på bussen, en utenlandsk dame med spansk musikk i mp3-en, stemmen som sier at neste holdeplass er Rønningsbakken. Å se inn i mørket, og hele tiden oppdage detaljene som kommer frem etterhvert.
Det er utrolig hvor fin en mørk og sen høstkveld kan være.
Arkivert i: hverdagen
Jeg synes valg er kjempespennende, og jammen greide jeg å overtale Espen til å bake skoleboller og følge med på tv-en utover kvelden. Skal stappe i oss deilige boller og drikke alkoholfri, hjemmelaget San Fransisco nå. Ah, elsker valg!
Arkivert i: bildedryss
Da er jeg hjemme fra pilgrimstur og åpningsfest på Øya! Hadde en fin tur med bra vær og en åpningsfest med masse info og god mat, men nå er jeg så sliten at jeg straks skal stupe i seng.
Arkivert i: skole
Fjellskoene er på, sekken er pakket og det er klart for en ny overnattingstur med klassen! Skal gå et stykke opp på Vassfjellet og sove i telt der oppe. Vi er utrolig heldige med været, knallsol og varmt :-)
Vet bloggen er litt nedprioritert for tiden, og det er fordi jeg glemmer å ta bilder. Jeg synes innlegg uten fine bilder er så kjedelige og grå. Skal prøve å ta litt bilder som kommer opp i morgen kveld!
Arkivert i: matprat
På fredager har jeg bare to økter på skolen, og det betyr at lunsjen tas hjemme. I dag var jeg skrubbsulten da jeg kom hjem fordi vi hadde hatt kroppsøving i siste økt. Ble ganske rådvill da jeg ikke fant noenting jeg hadde lyst på i kjøleskapet, men så fant jeg litt tacorester fra forrige helg. Det ble igjen noen tortillalefser, og da tenkte jeg ut denne retten:
Tortilla med salat, agurk, raspet jarlsberg (samma det vel, hund er hund) og majones!
Kjempegodt, utrolig enkelt og – i mitt hode – ganske sunt.
Akkurat i dette sekund står potetbåtene og koser seg i ovnen. Espen har laget hjemmelaget løvbiff i dag, og gjett om jeg tror det blir godt?! Ah, elsker å ha en kjæreste som er flink til å lage spennende og god mat.
Ha en strålende helg, da, dere :-)
