hele Helle

Hele livet har jeg hatt lyst til å være flink. Flinkere. Flinkest. Jeg har hatt en sterk trang til å være perfekt. I alle sammenhenger. Samtidig. Jeg skulle være en god venn, verdens beste datter, en søster å se opp til, skoleflink som få, morsom og utadvent, kreativ, oppmerksom og oppfinnsom, en man kunne snakke med, pen å se på, flink til å lage mat, god til å spare penger, interessant og annerledes, slank og flink til å trene, den som redder verden en dag…

Alle liker vel å høre at de er flinke og vellykkede mennesker. Alle liker å nå målene sine, enten det er å få et godt resultat på eksamen, gjøre et godt inntrykk på jobbintervjuet eller å lage en killer middag hver dag. Men å nå sine mål kan være vanskelig. Hvertfall når man har tusenvis av mål som for de aller aller fleste er uoppnåelige.

Jeg er ingen super woman. Selv om jeg skulle ønske det.

Jeg vet ikke hvor denne trangen til å være perfekt kommer fra. Psykologer vil kanskje skylde på barndommen, men jeg tror at jeg bare er sånn. Født med et ønske og et behov for å være den beste. Den som andre vil være. Den med flaks i livet, den som takler motgang med et smil og ved å jobbe enda hardere. Den perfekte.

Jeg har aldri vært perfekt. Det vil jeg heller aldri være, uansett hvor mye flaks jeg har eller hvor mye jeg jobber. Ingen er perfekte.

Jeg elsker å lese andres blogger. Mange av de bloggene jeg leser, er skrevet av vellykkede jenter som lever et liv jeg bare kan drømme om. På én måte elsker jeg å lese om deres hverdag som forfattere, gründere, motebloggere, flittige studenter og flinke fotografer. På en annen måte, gjør det problemene mine større. Jeg sammenligner meg selv med dem hele tiden, og i lengden synker selvtilliten min lengre og lengre ned. Jeg er glad på deres vegne hver gang noe positivt skjer, men i samme øyeblikk ser jeg på mitt eget liv og synker sammen i oppgitthet og håpløshet.

Jeg tror hele tiden at jeg ikke har noe og ikke er verdt noe fordi jeg ikke er perfekt. Det er feil! Jeg har masse. Og jeg er masse. Jeg er verdt akkurat like mye som alle andre, og jeg kan mye. Men det kommer alltid til å være noen som er penere og flinkere enn jeg er. Det er vanskelig å innse dette, men jeg tror det er viktig. Å kunne se sine egne sterke sider, å kjenne sitt eget potensiale, å le av egne feil og å unne andre alt godt.

I mange mange år har jeg slitt med lav selvtillit. Jeg har latt mennesker utnytte meg og se ned på meg fordi jeg trengte å vite at noen så meg. Det vil jeg ikke mer. Jeg vil leve livet mitt uten å lure på hva andre mener om meg, uten å fokusere på å hele tiden oppføre meg eksemplarisk.

Jeg vil være meg. Og jeg er flink! Bare ikke perfekt.